Flere har spurt meg om skrivesperre finnes

Det kjappe svaret er, for meg i alle fall: På en måte.

Men det er selvfølgelig mer å fortelle enn det. Jeg har alltid sett for meg skrivesperre som å stirre på et hvitt ark eller et tomt dokument på laptopen. Gjerne med førti tomme kaffekopper ved siden av, den ene seigere enn den andre. Sitte samme sted i timevis uten å komme på noe å skrive.

Ikke et eneste lite ord.

Eller å skrive et ark fullt av bare a-er eller b-er eller c-er eller banneord.

Jeg opplevde det nå nylig. Å stå bom fast. Jeg var over halvveis i et førsteutkast, og ante plutselig ikke hva jeg skulle skrive. Planen, i alle fall en løs en, var klar.  Men det gikk bare ikke å skrive det. Jeg kom ikke i gang. Det var fullstendig bråstopp. Og jeg hadde skrevet jevnt i flere uker.

Jeg stirret på dokumentet på laptopen, men ikke i timesvis.

Jeg drakk noen kopper kaffe, men jeg satt dem i vaskemaskinen etterpå.

Jeg skrev aldri a-er eller b-er eller c-er eller banneord. Den første dagen vurderte jeg derimot å skrive samme setning side etter side:

Hjelp, jeg blir gal.

Hjelp, jeg blir gal.

Hjelp, jeg blir galere enn gal. 

Hjelp, jeg blir galere enn gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaal.

Men jeg gjorde det ikke. Isteden klagde jeg til folk og til meg selv og brukte en del tid på instagram og så leste jeg tre Percy Jackson bøker. Og en drøy uke etterpå gikk det over.

Noen ganger hjelper det å skrive ufattelig dårlig til det begynner å flyte igjen. Andre ganger hjelper det å gå tur (sier folk) eller sove på det (sier andre folk) eller ta en pause (jeg vet ikke hvilke folk som fant på det konseptet) eller spise en sjokolade (kan sikkert være både en god og en dårlig ide).

Man prøver masse. Og så krysser man fingrene. Og tærne.