Det kjappe svaret (for Vega) er faktisk: Gjenbruk.

 

Men det er selvfølgelig mye mer å fortelle enn det.

Stikkordet gjenbruk falt ned i hodet mitt en kveld jeg ikke fikk sove. Jeg spurte meg selv hva jeg hadde lyst til å skrive om. Det var svaret. Gjenbruk og miljø er viktig for meg og har vært det siden jeg gikk på barneskolen. Kunne jeg vise et samfunn hvor man må gjenbruke nesten alt? Og hvor det fungerer fint?

Det var boken jeg planla å skrive. Et samfunn som har et annet fokus enn vi har nå. Man bytter klærne sine inn i andre. Man bytter bøker, møbler, alt. Man må passe mye bedre på tingene og reparere dem når de blir ødelagt. Fordi man rett og slett ikke kan skaffe nytt. Eller fordi det er for dyrt å skaffe det. Jeg ville vise et alternativ til bruk og kast mentaliteten.

Utfra disse tankene skapte jeg en post-apokalyptisk verden. Et samfunn som heter Nyhåp. Innbyggerne har blitt tvunget til å tenke på en helt annen måte. De har ikke tingene vi er vant til, som internett, datamaskiner, biler, kaffe, godteri, klesbutikker, matbutikker. Ressursene deres er ekstremt knappe.

Så begynte jeg å skrive …

Mens jeg skrev endret utgangspunktet seg ganske mye. For det store spørsmålet ble: Hvordan organiserer man et slikt samfunn?

Hvem får hva? Og hvorfor?

Hvem bestemmer hvem som får hva? Og igjen, hvorfor?

Hvem bestemmer hvem bestemmer hvem som får hva? Og enda igjen, hvorfor?

Historien gikk sine egne veier. Noen ting ble viktigere enn jeg hadde planlagt. Karakterene levde sine egne liv, gjorde ting som overrasket meg. Nye karakterer dukket opp og satte i gang spennende prosesser (spesielt en av dem, nå blunker jeg lurt for meg selv her). En etter en byggekloss kom på plass, til slutt hadde jeg et hus. Kanskje et slott.

Jeg gikk fra utgangspunktet, som var gjenbruk, gjennom portforbud, solceller, proteinpulver, våpen, forelskelse, slåsskamper, politikk, blod og masse andre ting, og føler jeg endte opp langt vekk. På samme tid endte jeg opp akkurat dit jeg ville, med en bok jeg er stolt av.